Når kjenner jeg deg?

Er det når jeg ser at du er glad?
Det blikket du får når du får har fått til noe, som om hele verden er din og ingenting kan hindre deg i noe som helst.

Er det når jeg stille kan føle på pusten din at du er avslappet?
Lykkelig sliten og full av liv.

Er det når fottrinnene dine i trappen forteller meg at du er hjemme?
Eller når jeg kjenner hver detalj i øynene dine som et kart over stjernehimmelen?

Er det når jeg vet du er hjemme fordi eimen av parfymen din fortsatt henger i oppgangen som et slør?
Kanskje kjenner jeg deg når du er det siste jeg vil se før jeg lukker øyene om natten,
Og det første når jeg åpner de igjen.

-ESR-