JEG SER

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...


Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.

Ansiktet ble varmt,
jeg kunne føle det gløde.
Pulsen enda raskere,ingen tvil om det.

Jeg fikserte meg inn på de vidåpne pupillene.
Som en overskyet stjernehimmel,
jeg kunne ikke tolke de.

Tankene i meg raste som en storm.
Sekunder føltes som år,
jeg stod der, ubevegelig.

Men så, plutselig.
Jeg kunne ikke tro det.

Mitt hjerte hoppet over et steg.
To steg. Hendene ble svett.
Stormen gikk over i orkan,
før den sakte stilnet i takt med begges puls.

Hun sa ja.