Elsker jeg deg?

Jeg vet ikke hvem du er
Likevel lengter jeg etter deg

I drømmene er du så kjent
Så nær, så varm

Når jeg våkner, er du borte
Kan jeg elske noen jeg aldri har møtt?

-ESR-

JEG SER

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...


Av Sigbjørn Obstfelder. Fra Digte 1893.

Ansiktet ble varmt,
jeg kunne føle det gløde.
Pulsen enda raskere,ingen tvil om det.

Jeg fikserte meg inn på de vidåpne pupillene.
Som en overskyet stjernehimmel,
jeg kunne ikke tolke de.

Tankene i meg raste som en storm.
Sekunder føltes som år,
jeg stod der, ubevegelig.

Men så, plutselig.
Jeg kunne ikke tro det.

Mitt hjerte hoppet over et steg.
To steg. Hendene ble svett.
Stormen gikk over i orkan,
før den sakte stilnet i takt med begges puls.

Hun sa ja.

Velkommen til min nye blogg!
Planen er at her skal jeg poste de diktene jeg synes er fine nok til å fortjene en plass på verdsveven, både mine egne og andre som jeg er glad i :)

Om livet slår deg ned i blant, så kjenner du i det minste at du lever. Det er min trøst.

Når kjenner jeg deg?

Er det når jeg ser at du er glad?
Det blikket du får når du får har fått til noe, som om hele verden er din og ingenting kan hindre deg i noe som helst.

Er det når jeg stille kan føle på pusten din at du er avslappet?
Lykkelig sliten og full av liv.

Er det når fottrinnene dine i trappen forteller meg at du er hjemme?
Eller når jeg kjenner hver detalj i øynene dine som et kart over stjernehimmelen?

Er det når jeg vet du er hjemme fordi eimen av parfymen din fortsatt henger i oppgangen som et slør?
Kanskje kjenner jeg deg når du er det siste jeg vil se før jeg lukker øyene om natten,
Og det første når jeg åpner de igjen.

-ESR-

Jeg vil se deg.

Jeg vil se ansiktet ditt.
Hvordan du stille rykker til med et smil
når jeg forteller noe.
Opprømt, som alltid når jeg snakker
med deg.

Jeg vil se hendene dine.
som holder mine,
og stødig gir meg håp om noe mer.
Mer enn jeg kan forestille meg.

Jeg vil se hvordan du beveger deg når du vet jeg ser.
De små rynkene i munnvikene dine når du tenker.
At tærne dine krøller seg når du er spent.
Slik som nå.

Jeg vil se deg.
Alt ved deg.